Vår igjen

I tusen år har han vandret

Han har sett fjell visne, og dø.

Han så havenes oppvekst, og oldtiden flammer bli til snø.

Men tiden, som vandret med ham,

Har nå reist av sted.

Årenes støy blir stilnet,

og krigens larm blir atter til fred

Uten tid, sier både vinden og elvene stopp,

Og ingen gren får igjen bære knopp.

Her i evigheten, finner nå høsten sitt hjem,

Og uten tiden, kan ikke våren komme frem.

Ensom der, så fylles han av smerte

Og han roper ut etter tiden, med hele sitt hjerte

Han håper tiden er trofast, og kommer tilbake til sin venn.

For alene, kommer han aldri få lov

til se våren igjen.